15/08/2015

Øyne vendt fra Mekka til Messias.

Fra Misarepta.no/
23 marts 2015.

"Jeg hadde sett frem til en ny togtur gjennom det vakre, grønne landskapet i denne delen av det nordlige Afrika. Men etter hvert som praten kommer igang, blir det sjeldnere og sjeldnere at øynene søker ut av togvinduet"

Jeg var tidlig oppe i dag. Så tidlig at jeg fikk med meg de første solstrålene, som nådde inn gjennom hotellvinduet. Soloppgang over snødekte Afrikanske fjell er et fantastisk skue. På nattbordet ved siden av senga var det festet et lite rundt klistremerke med grønn skrift. ”Holy Mekka” stod det, sammen med ei stor pil, som viste retning mot Muslimenes hellige by.

På det flislagte gulvet var det lagt ut et fint bønneteppe. Her var det ingen røst, som mante til bønn, slik man kan høre fra Moské etter Moské, men likevel to enkle gjenstander som innbød til å bøye kne for en død gud.

Og mange kne bøyes i retning Mekka. Ikke bare i det offentlige rom, der alle kan legge merke til dem, men også inne på lukkede hotellrom, der ingen andre ser dem. ”Hvordan hadde vel livet vært om vi ikke kunne be?” Setningen, båret frem av en Arabisk, Muslimsk kvinne et par dager tidligere, satt som spikret i minnet.

I går vandret jeg rundt i en av de større byene her i landet. Der var det ikke bare ulike blikkfang. som kalte til bønn, men også høylydte rop fra de mange Moskéene i byen. Gjentatt igjen og igjen. Det var fredag i går, selve bønnedagen i den Muslimske verden. Store menneskemasser var samlet både på innsiden og utsiden av Moskéene. Menn i alle aldre lå på sine knær med ansiktet bøyd mot jorden. Slik de gjør hver eneste dag. De ba. Til en død gud.

To dager tidligere satt jeg på toget på vei sørover i landet. Midt blant et høflig og gjestfritt folk som det er forholdsvis lett å komme i kontakt med. Sammen med meg i kupéen sitter en ung mor og en mann på min egen alder. Jeg hadde sett frem til en ny togtur gjennom det vakre, grønne landskapet i denne delen av det nordlige Afrika. Men etter hvert som praten kommer igang, blir det sjeldnere og sjeldnere at øynene søker ut av togvinduet.

Jeg benytter anledningen til å stille spørsmål. Om kultur, tradisjoner, religion og åndelige spørsmål. Det gjør et voldsomt inntrykk, ikke minst når samtalen kommer innom bønn og bønneemner, altså hva de ber om i sine liv.

Når det settes ord på hva som tynger deres hjerter, og som det er for smått bare å snakke med andre mennesker om.

”Hvordan hadde vel livet vært om vi ikke kunne be?”, sukker hun.
”Til Allah?”, spør jeg.
”Ja, til Allah.”
”Hører han?”
”Ja, han hører. Bare vi ber nok!”
”Hvis dere ber nok? Enn om dere ikke ber nok?”
”Da må vi be mer.”
”Ellers hører han ikke?”
”Han hører. Bare vi ber nok…”

Så er det kanskje ikke så rart at det ligger bønnetepper og enkle ting som viser vei mot Mekka, også på flott utsmykkede hotellrom.

”Hvem skulle vi ellers be til?”, fortsetter hun. Det blir stille noen sekunder.

”Du ber ikke du vel?” Nå er det han som fører ordet.
”Jo”, sier jeg stille. ”Jeg ber. Jeg ber til Jesus.”
”Til Jesus?” To par øyne sperres opp. ”Til Jesus?, spørres det på nytt.
”Ja, til Jesus.”
”Går det an å be til Jesus?”
”Ja, han går det virkelig an å be til.”

Også er plutselig anledningen gitt til å si noen små, fattige ord om en Jesus, som er rik nok for alle, som påkaller Ham.

Midt i en lukket togkupé. I et lukket land. Med bare tre mennesker til stede. På nordsiden av Gibraltarstredet og Middelhavet er også bønneteppene lagt ut, og hundretusenvis av ansikt vendes også derfra mot Mekka hver bidige dag.

Enten på innsiden av de mange Moskéene, som er reist også på det Spanske fastland, eller ute på gatene ved siden av handelsboder, på tog- og busstasjoner, eller hvor det Arabiske folk ellers måtte oppholde seg.

Det bor langt over en million Nordafrikanere bare i Spania. For en drøy uke siden var jeg invitert hjem til en av disse. Hans lille familie var samlet, bordet var dekket og sterke livshistorier ble fortalt. Det ble en kveld, som satte dype spor, og som ble meg et nytt mektig vitnesbyrd om kraften i Guds ord.

”Vi må be før du går”, sa han.

I hans hjem ble dog intet bønneteppe rullet ut. Intet ansikt ble vendt mot Mekka. Men Nordafrikanske hender ble foldet, sinn ble vendt mot det høye – og så lød det over hans lepper; ”Querido Jesús!” - ”Kjære Jesus!” Og så fikk han utøse sitt hjerte, ikke for en død Allah, men for en levende Krisus.

Et enkelt vitnesbyrd fra en Kristen nabo, som hadde tilbudt dem noe praktisk hjelp for noen år siden, hadde vendt hans øyne fra Mekka til Messias.