Det, som skiller våre aktiviteter fra andres aktiviteter, må være, at hos oss blir Jesu nærvær åpenbart gjennom det, som skjer. Menigheten er et bønnens hus, fylt av Guds nærvær. «Mitt hus skal kalles et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule.» Matteus 21:13
Jeg observerer, at mange menigheter satser kreativt og ivrig på å nå nye mennesker. I vår tid har jeg tro på kreative mennesker og menigheter, for Guds kjærlighet skaper oppfinnsomhet og nød for mennesker.
Mange ganger har jeg sett, hvordan mennesker, fylt av Guds kjærlighet og bønnens ånd, har fått guddommelige, enkle ideer, som har skapt framgang for Guds rike. Men jeg møter stadig mennesker, som har en nød i hjertet. Alle aktivitetene i menigheten samler mange ufrelste, men de kommer aldri videre. Vi får dem innenfor dørene våre, og på enkelte aktiviteter er de trofast til stede. Men der stopper det. Og vi tenker automatisk, hvilke nye aktiviteter må vi finne på for å vinne dem?
Tør vi stille spørsmålet: Er menigheten vår blitt en røverhule. Et sted, hvor Gud ikke lenger er den, som regjerer. Bønnen er nærmest fraværende, og Guds nærvær er borte. Jesus står for døren og banker, men ingen har tid å slippe ham inn.
Tør vi innrømme, at mangel på fødselskraft og frelse er et signal om, at vi ikke har bønnedekning nok til i våre aktiviteter?
Det, som skiller våre aktiviteter fra andres aktiviteter, må være, at hos oss blir Jesu nærvær åpenbart gjennom det, som skjer. Menigheten er et bønnens hus, fylt av Guds nærvær.
http://www.dagen.no/Inspirasjon/andakt/Er-menigheten-vår-blitt-en-røverhule-164569
